Å ivareta veteranen og dennes familie

Vi har nylig feiret frigjørings- og veterandagen 8. mai – en dag som skal ramme inn tidsvitnene fra andre verdenskrig med dagens tidsvitner; veteranene fra internasjonale oppdrag. Form og fasong på feiringen har blitt bedre og bedre, og det er en dag som anerkjenner nordmenns innsats for fred, frihet og demokrati. Bildet er fint, men det finnes dessverre et bilde som ikke alltid kommer fram i offentligheten.

I februar hadde TV-dokumentaren «I tjeneste for Norge» premiere på NRK. Den tar oss gjennom norske veteraners opplevelser fra Tysklandsbrigaden etter andre verdenskrig til NATOs oppdrag i Afghanistan som ble avsluttet i 2021.

I dokumentaren forteller norske soldater om sine opplevelser fra rekrutteringen, gjennom sitt første møte med landet de kom til – fra hendelser som har satt dype spor psykisk – til hverdagen som møtte dem i Norge.

Få av soldatene visste hva de egentlig dro til og forståelsen for landet, konflikten og oppdraget var lav. Var det noen som egentlig visste hva Norge påtok seg, og visste de hva situasjonen på bakken var? Et utsagn som går igjen er: «det var ingen fred å bevare».

Begrepet fredsbevarende operasjoner var klassifiseringen av mange av operasjonene Norge deltok i internasjonalt, og dette medførte et mandat som tilsa at man ikke hadde rett til å bruke militær makt annet enn i selvforsvar. Etter hvert som NATO overtok den militære utførelsen av oppdragene fikk man et annet og mer robust mandat, og man hadde muligheten til å bruke militær makt uten at eget liv sto i fare – all den tid maktbruk var nødvendig for å løse oppdraget.

Forskning viser at robusthet i mandatet gir større personlig trygghet i utførelsen av oppdraget. Denne tryggheten tar også veteranene med seg når de kommer tilbake til Norge, noe som gjør at de aller fleste står trygt i det de har opplevd – også i ettertid.

Så er det noen som ikke helt greier å håndtere en del av opplevelsene og som får etterreaksjoner. Disse kan komme flere år i etterkant, og Norges veteranforbund for internasjonale oppdrag (NVIO) kjenner historier hvor det har gått over 30 år siden hendelsene og til en diagnose på at man sliter psykisk. Da er det viktig å ha et nettverk rundt seg, som kan støtte en når dagene er som verst. Det er ikke bare den medisinske utredningen og avgjørelsen som kan være både vanskelig og utmattende, men for å få erstatning for de skader som er påført disse veteranene.

De kan bli møtt av medisinsk personell og staten som stiller spørsmål om den medisinske diagnosen har sine røtter i tjenesten, eller om det kan være noe annet. Det er for så vidt greit å stille spørsmål i en kartleggingsfase, men når regjeringsadvokaten stiller spørsmål om din tid som speiderleder kan være årsak til din PTSD-diagnose – da har det gått for langt.

Så har alle disse en familie. Denne kan variere i form og fasong, men den vil alltid være der. Forskning viser at familien også opplever belastning når en person tar på seg et internasjonalt militært oppdrag. Frykten for hva som kan komme til å skje og puslespillet med å få hverdagen til å gå opp hjemme kan sette sine spor. Det er viktig at vi også anerkjenner hjemmeheltene, og ivaretar også disse – hvis det trengs.

Den 11. juni 2025 fattet et enstemmig storting en historisk beslutning. Regjeringen fikk i oppdrag å utrede en veteranlov og komme tilbake til de folkevalgte med et lovforslag. Norge blir dermed det andre landet i Europa som får en veteranlov. Mandatet har riktignok ikke kommet ennå, og der lurer NVIO på hva embetsverket holder på med.

Denne loven må få på plass det juridiske ansvaret for hvem som har hvilket ansvar rundt anerkjennelse og ivaretakelse av veteranen og dennes familie. På den måten kan Norge i fremtiden unngå diskusjonene på hvem som har ansvaret 30 år etter en deployering til Libanon. En av reglene NVIO kommer til å jobbe for i loven er en presumpsjonsregel rundt PTSD. Hvis en person får PTSD i etterkant av en deployering, forutsettes det at denne er oppstått som et resultat av deployeringen. Da skal regjeringsadvokaten slippe å lete etter argumenter for at diagnosen skyldes noe annet, også etter at en psykologspesialist har underskrevet på at slik er det. Da har staten ansvarsbyrden på eventuelt å motbevise dette. Dette gjør at veteranen slipper kampen mot staten i årevis. For er det en situasjon du skal være frisk for å ta, er det nettopp å sloss i rettsapparatet mot staten.

Det er en rekke ting rundt seleksjon, trening, situasjonsbevissthet og mandat som har endret seg siden Norge deployerte personell til Tysklandsbrigaden og påfølgende operasjoner som Korea, Kongo og Libanon, men det gjenstår fremdeles å få på plass et godt og heldekkende juridisk grunnlag for å ivareta veteranen og dennes familie. Derfor er interessepolitisk arbeid det viktigste elementet i veteranarbeidet, da dette legger grunnlaget for fremtiden.

Les hele Infobrev nr. 5/2026