Kritisk pandemirapport: – Vi er ikke rustet for en ny krise
Det mener Norsk Sykepleierforbund.
– Allerede i utgangspunktet viste det seg at Norge ikke hadde den nødvendige kapasitet til å kunne håndtere Covid-19 viruset, som skulle utvikle seg til en pandemi. Over tid har helsesektoren blitt systematisk underfinansiert. Covid-19-pandemien må få konsekvenser for framtidige prioriteringer, sier nestleder Silje Naustvik, som også er leder for Unios Koronautvalg.
I over ett år har et utvalg nedsatt av Unio (Hovedorganisasjonen for arbeidstakere med høgere utdanning) arbeidet med en rapport om erfaringer og anbefalinger rundt Covid-19-pandemien. Nestlederen i Norsk Sykepleierforbund har ledet utvalgets arbeid. Og nettopp sykepleiernes rolle har vært helt sentral i kampen mot viruset. – Det viste seg raskt at det var store mangler i beredskapen på helseområdet. Det manglet klare planer og prosedyrer for mobilisering av personell, ressursdisponering og omlegging av drift. Beredskapslagre for smittevernutstyr og legemidler var ikke på plass. Pandemien avdekket at det har vært for lite fokus på smittevern i deler av helsetjenesten. Det finnes mange lover og forskrifter som stiller klare krav til hva som skal være på plass av planverk i kommuner og helseforetak som burde gjort Norge godt forberedt på en pandemi om de var blitt fulgt. En undersøkelse foretatt av SINTEF om sykepleiernes erfaringer viser imidlertid at planene ikke i tilstrekkelig grad var tilpasset og operasjonalisert for å møte en pandemi, sier Silje Naustvik.
ET KJENT PROBLEM I rapporten pekes det på at mangelen på intensivsykepleiere er et kjent problem, som Norsk Sykepleierforbund har varslet om gjennom en årrekke. «Denne mangelen har vist seg å bli et alvorlig skudd for baugen i beredskapssammenheng. Riksrevisjonens rapport fra 2019 om bemanningsutfordringer i helseforetakene viser en betydelig mangel på – og høy alder blant – intensivsykepleierne ved mange intensivenheter. Mobilisering av helsepersonell er avgjørende ved kriser og katastrofer. På nasjonalt nivå manglet et eget register over spesialsykepleiere innenfor intensiv, anestesi, akuttsykepleie, operasjon med videre. Det blir mer komplisert å mobilisere de rette gruppene hvis man ikke har oversikt over hvem dette er», står det i rapporten. Det pekes også på at det tekniske personalet på sykehus også er ansatte med kritisk viktige arbeidsoppgaver. «Skulle det tekniske personalet hindres i å gjennomføre sitt arbeid, kan dette få alvorlige konsekvenser når det kommer til drift og vedlikehold av sykehusets tjenester, deriblant respiratorer», fremgår det.
MANGELEN PÅ SMITTEVERNUTSTYR Tidlig i pandemien var mangel på smittevernutstyr et problem for nær sagt alle yrkesgrupper innen helsesektoren. Det var lenge usikkerhet om man ville klare å skaffe nok. Det tok for lang tid før det kom, og da det først kom, oppsto det en rekke feil i tildelingen.
– Mange sykepleiere har for eksempel blitt bedt om å rasjonere og spare på smittevernutstyret. Dette kom raskt i konflikt med krav til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, faglig forsvarlighet og pasientsikkerhet. På enkelte sykehus har fysioterapeuter måttet kjempe seg til smittevernutstyr i behandlingen av Covid-19-pasienter, påpeker Silje Naustdal. I rapporten omtales andre yrkesgrupper som har tett kontakt med mennesker. Disse har følt seg langt nede på prioriteringslisten for å få smittevernutstyr. Beredskapen i kommunehelsetjenesten var tydelig dårligere når det gjaldt smittevern enn spesialisthelsetjenesten. «Dette er bekymringsfullt med tanke på kommunenes sentrale rolle i håndteringen av pandemien og fordi de fleste i risikogruppene håndteres i kommunen. Belastningen på helsepersonellet har vært svært stort, både arbeidsmessig, helsemessig og sosialt. Helsepersonell har opplevd frykt for å bli smittet og for å spre smitten videre. Innen helse svarer 78 prosent at de i svært stor eller ganske stor grad har vært redde for å overføre koronasmitte til pasienter. I helseforetakene er det tilsvarende tallet 67 prosent» i følge rapporten.
PRIORITERING AV PASIENTER Ved pandemiens begynnelse forelå det ingen klare retningslinjer for prioritering av pasienter, noe som er avgjørende i en krise. – Mange pasienter som allerede var i et rehabiliteringsløp da pandemien rammet oss, mistet sine tilbud over en lengre periode. Flere pasienter opplevde å få sine operasjoner og behandlinger utsatt. Helsetjenesten fikk beskjed om å kun behandle dem som trengte det aller mest. Det fulgte ingen råd om hvem dette var eller hvordan slike vurderinger skulle gjøres. I stedet stengte man rehabiliteringsinstitusjoner, tok ned elektiv drift i spesialisthelsetjenesten og omdisponerte en stor del av helsepersonellet i kommunene. Resultatet av mangelen på klare og tydelige prioriteringer ser man i både sykehus og kommunene som strever med store etterslep, og ikke minst pasienter som har tapt både funksjon og livskvalitet, noe som dessuten bekreftes i en rapport fra Helsetilsynet, forklarer Silje Naustvik.
SAMHANDLING VIKTIG I Unios rapport pekes det på betydningen av effektiv samhandling på tvers av nivåer og sektorer. I likhet med Koronakommisjonens rapport konkluderer Unios rapport på manglende samordning og gode systemer for å fange helheten, noe som reduserer hver enkelt sektors evne til å håndtere en krise optimalt. «En overordnet koordinering av beredskapen ville ha kunnet rettet opp i noen av samhandlingsproblemene. UNIO viser til «Samfunnssikkerhetens Hus» i Bergen kommune, der samvirkeaspekter er planlagt på en god måte. Et nasjonalt senter av samme type eller en overordnet, ansvarlig beredskapsenhet på nasjonalt nivå ville ført til mindre behov for improvisering, prøving og feiling i krisehåndteringen”.
MYE Å TA LÆRDOM AV – Vi var rett og slett ikke forberedt på den krisen vi plutselig sto i. Da vi kom i denne situasjonen måtte hele samfunnet stenge ned, fordi vi ikke hadde noen buffer ved intensivavdelingene. Det må tas et krafttak for å sette oss i stand til å møte en ny krise. For den vil komme, sier nestleder i Norsk Sykepleierforbund, Silje Naustvik.
UNIOS 10 KRAV FOR Å MØTE EN NY KRISE:
- Lag beredskapsplaner for å ivareta og koordinere viktige samfunnsfunksjoner under en krise.
- Styrk offentlig sektor
- Øk bemanningen i kritiske samfunnsfunksjoner
- Etabler beredskapslagre. Produser legemidler nasjonalt.
- Sørg for HMS for ansatte i sterkt berørte yrker
- Bruk tillitsvalgte mer i kriser
- Planlegg og tren på tvers av sektorer
- Finansier beredskapsrelatert forskning
- Sikre logistikk av livsviktige varer
- Bevar den høye tilliten i samfunnet gjennom gode velfersordninger
Kilde: Trygge Samfunn nr. 2/21 / Foto viser nestleder Silje Naustvik, Norsk Sykepleierforbund