Totalforsvarsprogrammet: Ressursene skal utnyttes effektivt
I 2016 ble det etablert et program for videreutvikling av totalforsvaret og samfunnets motstandsdyktighet. Avdelingsdirektør Elisabeth Longva i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) leder arbeidet med Totalforsvarsprogrammet. På “Sårbarhetskonferansen 2020» orienterte hun om hva som er oppnådd så langt.
– Den sikkerhetspolitiske situasjonen har gradvis endret seg for Norges vedkommende. Sammenholdt med større avhengigheter mellom Forsvaret og det sivile samfunn har denne utviklingen økt betydningen for et tett sivilmilitært samarbeid. Dette tydeliggjør gjensidige avhengigheter knyttet til infrastruktur, varer og tjenester, og bidrar til at disse avhengighetene håndteres på en god måte. Ikke minst er dette også viktig for å kunne utnytte samfunnets samlede ressurser på best mulig måte. I dette utviklingsbildet utviskes det tradisjonelle skillet mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet, blant annet gjennom anvendelse av hybride virkemidler fra fremmede stater.
Totalforsvaret handler om at samfunnets samlede ressurser, om nødvendig, skal kunne mobiliseres til forsvar av landet. Det omfatter både Forsvarets støtte til det sivile samfunn ved kriser i fredstid, og det sivile samfunnets støtte til Forsvaret, sa Elisabeth Longva innledningsvis i sitt foredrag.
TOTALFORSVARSPROGRAMMET 2016 – 2020 For å legge til rette for en helhetlig tilnærming til videreutviklingen av totalforsvaret og NATOs forventninger om motstandsdyktige samfunnskritiske funksjoner, vedtok regjeringen i 2015 å etablere et program. Justis- og beredskapsdepartementet eier programmet, DSB har en koordinerings- og samordningsrolle på etatsnivå.
– Fra oppstarten i 2016 og fram til siste halvår har vi arbeidet systematisk med å avdekke hva som bør på plass av ordninger og mekanismer for å modernisere totalforsvaret. Vi har hele tiden hatt et nært samarbeid med så vel Forsvaret som sivile etater. Noen av de mest grunnleggende spørsmål er hvilke virkemidler Forsvaret har behov for å benytte seg av for å sikre seg tilgang til sivile ressurser i sikkerhetspolitisk krise og krig.
Forsvaret er avhengig av et velfungerende sivilsamfunn. Det dreier seg om samordning i hele krisespektret der alt henger sammen med alt. Bruk av etablerte krisehåndteringsmekanismer må tuftes på god situasjonsforståelse og evne til å ta raske beslutninger. Alt dette må øves. Den store testen på arbeidet med Totalforsvarsprogrammet var planleggingen og gjennomføring av øvelsen Trident Juncture i 2018. Samlet sett besto Norge prøven og viste seg som en svært habil vertsnasjon. Trident Juncture var lærerik, ikke bare under selve øvelsen, men også i planleggingsarbeidet. I en slik prosess lærer vi om styrker, svakheter og ansvar. I ettertid har vi evaluert gjennom flere prosesser og er i ferd med å implementere læringspunktene etter øvelsen, opplyste avdelingsdirektør Longva.
ARBEIDET FORTSETTER – Mye er gjort, men noe gjenstår og arbeidet fortsetter, selv om Totalforsvarsprogrammet formelt avsluttes ved utgangen av året. Noen av de spørsmål vi fortsatt jobber med er de folkerettslige og etiske utfordringer ved bruk av sivile kontraktører. Og vi ser juridiske mangler i de eksisterende lovverk. Totalforsvarskonseptet må inn i allerede eksisterende planprosesser.
Oppfølgingen av totalforsvaret må følge samme systematikk som øvrige områder innen samfunnssikkerhet. Arbeidet krever fortsatt innsats og resurser. Totalforsvarsarbeidet må fortsette også etter 2020. Det dreier seg om en kontinuerlig og dynamisk prosess, sa avdelingsdirektør Elisabeth Longva i sitt foredrag på «Sårbarhetskonferansen 2020».
Kilde: Trygge Samfunn nr. 2/20 / Foto: DSB